Dagens tema: Selvtillit og drømmer

Jeg vet ikke hvordan jeg skal starte dette innlegget, både fordi jeg må grave meg tilbake i fortiden min, men også prøve å skrive innlegget i den minste detalj. Jeg har visket og visket, men fortsatt virker innlegget for teit, og uforståelig. Dette er min historie :)


Som fem åring ble jeg lam i hele venstre siden av kroppen, og siden da måtte jeg trene meg opp til å smile, gå, le, blinke, og i det hele tatt til å bli et ´normalt´ menneske igjen. Siden første skoledag i førsteklasse på barneskolen ble jeg mobbet, og ikke bare litt heller. Men mindre enn det jeg i de senere årene mine. Jeg forsto veldig lite av det folk som oftest sa til meg og måtte ofte trø til å spørre mamma om hva det betydde. 

I 2001 flyttet jeg og familien til en ny kommune, til Herøy kommune for å være presis. De første dagene der var faktisk utrolig bra, og en tanke strakte seg gjennom kroppen min og fortalte at dette kom til å bli en super skole å gå på. Men ukene etterpå viste seg at jeg hadde tatt så utrolig feil av det tanken hadde sagt. Guttene begynte å løpe etter meg da de haltet med venstre foten, og slang med venstrearmen mens de ropte "HANNELAM!" og lagde kyllinglyder. Uansett hvor hardt og vanskelig det var å faktisk kunne snu meg mot dem og se de rett inn i øynene og si ifra hva jeg mente om dem, så gjorde jeg det likevel. Det negative med det var jo det at de syntes at det var kjempegøy å se at jeg ble sur. Dermed kjørte de på med dette hver dag fra nå. 

Ikke bare begynte jeg å utvikle angst, og sosialangst, men jeg fikk dårlige karakterer og måtte ha "ekstratimer" i diverse fag, noe jeg tilsynelatende syntes var bra. For det var ikke bare meg som var på den gruppa. Dagene på skolen ble bare verre og verre, og dette var på barneskolen. Til slutt gikk jeg gråtende hjem, uten å fortelle noen hjemme om hva som hadde skjedd. Mens andre som gikk på skolen gikk til sengs glade og fornøyde, og klare til en ny skoledag etterpå. Så gikk jeg til sengs gråtende, og redd for å se morgendagen inn i øynene. Jeg ba til gud om å ikke våkne til liv neste dag - det siste jeg ville var å se medelevene på skolen igjen. Men, jeg våknet morgenen etter, med synlige tårestier ned kinnene mine fra kvelden før. Jeg trengte ikke tenke på hvordan dagen min kom til å bli, fordi jeg visste presis hvordan den ville bli. Av og til dro jeg å gjemte meg i stedet for å i det hele tatt dra på skolen. Og det var der barneværnet ble koblet inn, og mente foreldrene mine var forferdelige foreldre som ikke hadde kustus på jentungen sin. Jeg skal bare poengtere en ting før jeg går til neste steg av blogginnlegget: Foreldrene mine er de beste foreldrene et barn noen gang kan ønske seg

På ungdomsskolen ble ting bare verre, folk ropte og skrek etter meg, noe av de ropte og sa, var: HØNSI, HANNELAM, HALTEHANNE, EMO. Jeg gikk ikke en dag uten og gråte, og mange ganger brøt kroppen min sammen uten noen grunn og jeg ble sittende å gråte på do. Jeg prøvde å unngå samtaler med mobberene, men rett som det var, så hadde de hengt opp webcam bilder av MEG over alle veggene på skolen, fra en piczo side jeg hadde laget mange år før dette. Mange festet gule post-it lapper på ryggen min der de hadde skrevet "Push me from Behind", "Hit me from Behind" eller "Kick me from Behind". Alt dette for å faktisk ha det gøy, men å ødelegge for meg. 

Ikke bare var karakterene mine elendige, men det var også selvtilliten og selvbildet mitt. Jeg hadde ingen anelse om hvem jeg var lengere. Folk likte å kalle meg for anderledes, fordi jeg haltet og hadde ikke den samme virkningen i min venstre hånd som jeg hadde i min høyre. Medelevene hadde lært opp små unger på barneskolen til å le, peke, snakke og mobbe meg for det som skjedde med meg i en alder av fem år. For å være helt ærlig, var det ikke noe jeg ønsket å bli selv. Men som årene gikk, har jeg lært meg å godta meg sånn som jeg er, men også å respektere meg selv for det som har skjedd. Slik kommer hånden og foten alltid til å være.

I dag føler jeg meg sterkere enn noen gang før. Jeg kjempet meg gjennom barne og ungdomsskolen, da kroppen flere ganger bare kollapset og jeg ikke kunne gjøre enn annet. På videregående var det også noen som likte å prate, men heldigvis ikke så mye som før. Jeg kunne slappe av å være meg selv. I tillegg til dette, flyttet jeg til pappa som hadde fått leid en leilighet til en superbillig penge av en av kompissene hans. Karakterene mine var ikke noe å redde, for jeg kunne nesten ingenting ettersom fokuset mitt hadde vært på mobberene hele tiden, så ja - jeg endte med stryk i de fleste fagene. Men, utifra det fikk jeg arbeidet med meg selv og selvbildet mitt. Jeg kjøpte meg extensions og dyr sminke, for ikke å snakke om å fornye kleskapet mitt som ikke hadde blitt fornyet på flere år. 

Jeg fant meg nye venner som jeg faktisk trivdes med, både på skole og hjemme. Ettersom jeg ikke hadde mulighet til å få noen utdanning etter min fem-årige utdanning på videregående (måtte gå fem år på grunn av skaden jeg fikk som femåring.) så ble det til slutt noe som jeg visste hva jeg ville bli. I 2011 ble jeg introdusert for ekstremsporten Wrestling, og siden da har tankene mine om min fremtid kun sirkulert rundt dette. 

Nå er jeg så superheldig som har en familie og kjæreste som støtter meg i valget jeg har gjort, om å bli profesjonell bryter og bokser. Og jeg er glad for at jeg har fått det livet jeg har, for selv om at jeg har slitt - så har det ikke vært forgjeves. Smerten, gråtene, og mobbingen og de søvnløse nettene gav slipp til slutt, og i dag er jeg sterkere enn noen gang før. Jeg har fått igjen selvtilliten og selvbildet mitt. Og selvom det er ting jeg vil forandre på når det kommer til kroppen min, så er ikke det være armen eller foten min - fordi de er en del av meg. Og i tillegg til dette, forteller de en stille historie om meg, de forteller de som ser meg hvordan oppveksten min har vært, og hvordan opplevelsene med mobberene en gang var. Jeg er stolt av kroppen min, og slik som den er per dags dato. 

Når jeg ser meg selv i speilet om morgenen, så ser jeg ikke lengere den lille, gråtende, og reddselsfulle jenta lengere. Jeg ser en vakker, sterk og en modig jente som kom seg gjennom sitt livs største mareritt. Jeg kommer aldri til å glemme de dagene som føltes så endeløse, og jeg kommer aldri til å tilgi de som gjorde meg så vondt - Men jeg bærer aldri hat lenge, og kan godt slå av en prat med dem hvis jeg møter dem. Årene har rast avgårde, og i dag er de fleste godt over tjue år, de fleste har utdanning, ute i jobb og til og med har barn og familie. Vi alle har vokst, og som oftest snakker voksene med hverandre når man møter hverandre igjen. 


I mine øyne er alle mennesker vakkre, og ikke minst sterk og modig. Selvom man opplever noe vondt i livet, trenger det ikke bety at det skal være der forgjeves. Alle forandrer seg, og det gjør tiden også. Jeg ser så ofte tilbake på den jenta som stod alene i korridorene på skolen, som måtte legges inn på innesperret avdeling i Bodø for selvmordsforsøk, men også den jenta som tenkte at ´å få et normalt liv, er praktisk talt umulig´ - Jeg snur meg og ser frem til verden, og ser en verden som bare venter på meg der ute. Jeg snur meg da tilbake til jenta og sier "Det vil ordne seg!" og nikker mens jeg smiler varmt til henne. Hun trekker forsiktig på skuldrene og ser ned i bakken mens hun sakte forsvinner fra meg. 

Til dere som sliter med selvbildet og selvtilliten, der ute - Dere er ikke alene. Aldri gi opp håpet på en lettere hverdag. Den kommer, men det kan ta litt tid. Jeg lover! 

#dagenstema #selvtillit #selvbilde #tema #viktigtema #samfunn 

Har dere slitt med selvtilliten deres? 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Hanne Jacobs - Gravid i Risikosvangerskap

Hanne Jacobs - Gravid i Risikosvangerskap

23, Trondheim

Mitt navn er Hanne, jeg er ei tjuetre årig jente som har blitt gravid for første gang. Er kategorisert i Høyrisiko svangerskap, og blogger derfor hovedsakelig om dette dagelig på bloggen.

Sponsing/kontakt
hjacobs.kontakt@live.no

Kategorier

Arkiv

hits