96 dager til termin

Jeg husker den dagen jeg og kjæresten fant ut at vi skulle bli foreldre. Frykten av å trå inn på et ukjent farvann og kjenne på følelsen av å bli mamma gjorde meg redd, vettskremt og mer til. Jeg har aldri følt meg noe klar til å få barn, ikke i en såpass ung alder som tjue tre. I flere måneder før jeg ble gravid, trente jeg flere timer i uken, og jogget og gikk turer hver dag. Jeg hadde satt drømmen min til å bli virkelig, til å bli det jeg har ønsket i flere år. Men så en dag fant jeg ut at noe var utrolig galt. I flere uker hadde jeg vært utrolig kvalm, og mensturasjonen var på blåbærtur for sin andre uke. Det var akkurat i den tiden jeg og kjæresten holdte på å flytte inn i nytt hjem, og denne dagen var kjæresten min og broren min på tur til Mosjøen for å levere et barbord med stoler til en som skulle kjøpe det fra oss. Mens de var borte, mannet jeg meg opp og skrev en melding til kjæresten min der jeg sa at jeg trodde at jeg var gravid og at jeg ville finne ut av det raskest mulig. 

// Foto - privat. 

Det tok ikke lange tiden før jeg fikk respons på denne meldingen, og at han støttet meg uansett hvilket valg jeg ville ta. De meldingene som kjæresten min sendte meg ned roet meg mer enn godt ned, og fikk meg til å slappe mer av. Ikke bare var jeg redd for å bli gravid, siden det passet så utrolig dårlig (skulle delta på en Tryout for Norsk Elite Wrestling i slutten av oktober!!) Men jeg var redd for alt som kunne gå galt i svangerskapet, om jeg valgte å beholde.. Jeg hadde vel egentlig i baktankene bestemt meg for hva jeg kom til og velge. Jeg var på ingen måte klar til å gå inn i en hverdag med svangerskapskvalme eller å forberede meg til å bli en mamma, jeg var ikke klar på noen måte - rett og slett fordi at jeg måtte vokse opp selv. Jeg var redd, for om jeg valgte å beholde, så kunne hvem som helst fortelle meg hvor dårlig mamma jeg hadde blitt. Jeg var redd for hva som måtte skje, og følte meg ikke klar på noen måter til å stå ansikt mot ansikt til en gave som denne. 

Senere på kvelden kom kjæresten og broren min hjem, og vi dro rett på butikken og kjøpte graviditetstest. Broren min selvfølgelig var jo så opptatt med å prate om alt annet, at han glemte hvor han i det hele tatt var. Da vi kom hjem vifta jeg med testen veldig mye og rett foran øynene hans. Ikke bare for at han skulle legge merke til den, men også fordi at jeg skulle finne ut hvordan den fungerte. Mens broren min fortsatte å skravle med kjæresten min, så hjalp Morten (kjæresten min) meg i å finne ut om vi skulle bli foreldre eller ikke. De minuttene vi ventet på resultatet gikk så sakte, at noen øyeblikk føltes som flere tiår. Plutselig hørte jeg fra stuen "Hvilken test har dere kjøpt?", jeg smilte for meg selv og småropte "Graviditetstest" - og da ble det helt stille i stua - måtte rett og slett å skjekke om han hadde svimt av eller noe, for det ble drype stille. Men neida, der satte broren min og storsmilte "Skal jeg bli onkel?" 

Da jeg kom tilbake til badet, var resultatet enda ikke kommet - men like etter kom det, som om det var gravert inn i en gullring "Gravid" var teksten som syntes på skjermen av graviditetstesten. "Gratulerer!" ropte broren min høylytt og glad mens han gav meg og kjæresten en skikkelig stor klem. Akkurat der og da følte jeg som om jeg hadde sviktet kjæresten min. Jeg hadde jo ikke spurt om han ville bli pappa, hele tiden hadde jeg bare tenkt på meg og mine følelser rundt det. Vi bestemte oss for å spise pizzaen som broren min hadde kjøpt, før vi dro til mamma å skulle fortelle henne om det hele. Det smilet hennes, har jeg aldri sett så stort før som da kjæresten fortalte henne om at hun kanskje skulle bli bestemor, men å se det smilet falle så dypt da han medføre "... Men hun er usikker på om hun vil beholde!", var ikke gøy for meg som datteren hennes å se. Raskt kjente jeg at tårene samlet seg i øyenkroken, der de ble liggende. Hele kvelden pratet vi om ting rundt graviditeten, det å ta seg av et barn og bestemme seg for å beholde. Jeg bestemte meg for å tenke over valget igjen - ikke bare etter å ha sett smilet til mamma så stort før, men også fordi at jeg kanskje aldri kom til å få muligheten flere ganger. 

Noen dager etterpå var ting bestemt, og jeg hadde snakket med kjæresten om det, meldingen vår til mamma og resten av familien var som følger "Vi skal beholde!", nå er jeg i uke 27 og jeg har hatt verdens flotteste svangerskap, såklart har jeg slitt med ryggsmerter, voksesmerter og ligamentsmerter, men utover det så gleder jeg meg så innderlig masse til å få møte den lille. I det siste har jeg begynt å bli utrolig utålmodig, jeg gleder meg sånn til å bli mamma, og tenker at selvom at jeg blir mamma, betyr ikke at jeg må legge bort mitt liv. Såklart blir det jo mye tid med babyen, og det gleder jeg meg til! Men mens tiden går kan jeg etter hvert begynne å trene igjen og så smått ta opp hobbyen min igjen. Jeg tenkte også gjennom dette med barn i så ung alder som meg, så har jeg alltid sagt det at jeg ville ha barn iløpet av tjueårene mine slik at jeg også kunne være "ung" mens jeg fikk med meg oppveksten til barna mine. 

Når jeg tenker tilbake på den dagen da vi fant det ut, til nå i denne skrivende stund, så har minuttene, timene, dagene og ukene bare suset forbi. I dag er jeg i uke 27, og har hatt et fantastisk svangerskap sålangt. Jeg har vært kvalm, ja - men ikke i så stor grad at jeg har kastet opp. Jeg fant raskt ut at Idoform fungerte mot kvalmen min, derfor har den vært min følgesvenn gjennom svangerskapet sålangt. Ellers så har jeg en ufattelig støttende kjæreste og familie. Jeg gleder meg så inntenst mye til å få den lille på brystet mitt - og den dagen h*n sier "mamma og pappa" for første gang. 

#gravid #fødsel #termin #mammablogg #gravidblogg #gladimat #frkwrestling #snartmamma #småbarnsforeldre #frykt #redd #tanker #svangerskap #risikosvangerskap #ultralyd 

Hva var dine første tanker da du fant ut at du var gravid?

4 kommentarer

monica

04.04.2015 kl.00:34

hvorfor har du høyrisiko svangerskap??
monica: http://frkwrestling.blogg.no/1422616798_risikosvangerskapet_i.html

snart mamna til to 22år

04.04.2015 kl.09:41

95 dager her, termin 8 juli😊! Måtte telle når jeg så at du hadde 96 dager, morsomt at jeg hadde 95 da :)
snart mamna til to 22år: Hehe, så morsomt da! :)

Skriv en ny kommentar

Hanne Jacobs - Gravid i Risikosvangerskap

Hanne Jacobs - Gravid i Risikosvangerskap

23, Trondheim

Mitt navn er Hanne, jeg er ei tjuetre årig jente som har blitt gravid for første gang. Er kategorisert i Høyrisiko svangerskap, og blogger derfor hovedsakelig om dette dagelig på bloggen.

Sponsing/kontakt
hjacobs.kontakt@live.no

Kategorier

Arkiv

hits