Komplikasjoner hos legen

Jeg har så lyst til å fortelle dere om en hendelse som hendte for en liten ukes tid siden. Jeg var å tok blodprøve den 25. Mars kl. 10:00 på helsestasjonen på Herøy. Etter dette var jeg satt opp på månedeskontroll hos jordmoren, der jeg skulle få fikset helsekort og få målt hvor stort fostret var. 

Jeg hopper så langt tilbake som til kl. 08:30 den 25.Mars 2015, da satte jeg klar her i sofaen etter å ha bretta opp ermen på genseren, lagt Emla kremen og plastrene på bordet foran meg. Kjæresten satte seg ned ved meg, og la på emlaen der vi antok at blodprøven skulle tas på armen min. Jeg har enorm sprøyteskrekk, så dermed fikk jeg tildelt emlakrem og plaster som skulle settes på en time før det skulle stikkes. Jeg var absolutt ikke noe for dette med å ta blodprøve, med å la ei fremmed dame ta nåla å stikke inn i armen min. Men, jeg gjorde dette for den lille, og ikke meg selv - noe som i dette tilfellet er viktig å huske på!  Etter emlaen var satt på, byttet jeg genser, og fikset meg litt før vi kjørte til butikken for å kjøpe billetter til meg, kjæresten og famillien min siden vi ville være med å se på Honningsvågrevyen når de kommer hit i slutten av April. Ble stående å snakke med butikkeierne en liten stund før vi hoppet i bilen å kjørte videre til legekontoret. Satte å ventet litt til plutselig helsesekreteren kom ut og snakket med ei gammel dame som satte over oss. Etter dette så hun på oss, da kjæresten min spurte om vi skulle ta av plastret og tørke av emlaen. "Ja" svarte hun raskt og returnerte inn til kontoret. I det kjæresten min tørket av emlaen, innså jeg at jeg var på tur inn på et legekontor for å ta blodprøve, og holdte dermed på å gå rett i bakken. Jeg var inntenst kvalm og ville rett og slett bort der ifra. Jeg satte meg ned i sofaen igjen, så på klokken, så ned i gulvet, så opp på klokken igjen.. Den tikket sakte men sikkert mot 10:00, men like før fem på, kom sekreteren ut igjen, "Vi tar blodprøvene nå!" utbrøt hun. Det var akkurat som om noen slo til meg med ei stekepanne, for den indre smerten som hylte i benmargen min var helt forferdelig. Jeg så på kjæresten min og reiste meg opp. "Bruker du å svime av?" spurte sekreteren igjen mens vi gikk nedover gangen og stoppet foran en lukket dør. "Det vet jeg ikke" sa jeg og vimset med skuldrene. "Vi legger deg!" sa hun og smilte. Hun pekte på benken med den hvite duken på "legg deg der" sa hun og gikk ut av rommet. Jeg krøk meg sakte ned på benken mens jeg kunne kjenne de siste ligamentsmertene mine slå til. Kjæresten min satte seg på huk ved benken i det sekreteren kom inn igjen - og nå med FIRE reagensrør, og en nål i hånden. Jeg la meg raskt ned på benken etter at jeg innså at det var null sjangs for å prate meg ut av det. Jeg sperret hodet mitt mot kjæresten min, mens tårene begynte å legge seg rundt øynene mine og raskt fant de veien sin ned kinnene mine. "Jeg vil ikke det her" hulket jeg.. Følte meg rett og slett som en liten treåring. Noe jeg automatisk blir når det kommer til blodprøver, sprøyter og slikt. 

// Privat  (SÅ happy for at de vekket meg midt på natta for å ta blodprøver!)


Kjæresten min strøk hendene sine på kinnene mine "Dette går bra" utbrøt han flere ganger. I dag var jeg bestemt på å ikke se når nåla gikk inn, så fokuset var kun på kjæresten min... Og på nåla som jeg ikke kunne stoppe å tenke på. Jeg gråt ikke høylytt, men derimot så rev innvollene seg inni meg, jeg skrek høylytt inni meg i det sekreteren utbryter "Da er nåla i!" sa hun. Siden jeg hadde bestemt meg for å ikke få totalt panikk, ble jeg liggende på benken å se på kjæresten min, og smile av glede. Jeg hadde kommet meg gjennom den verste delen. Men plutselig begynte det å ta rielig lang tid, og panikken begynte å koke da jeg hørte sekreterene si "Blodet går ikke i røret, jeg må ha nytt" - jeg var så oppkavet og stresset og anspent, at blodet hadde nesten stoppet. Sakte kjente jeg at jeg begynte å bli så rar i formen. Jeg begynte å flytte bena mine hit og dit på benken, men selv da så kjente jeg at høyrehånden (som ble stukket i) holdte på å sovne av. Jeg beveget fingrene mine for at den ikke skulle sovne, men plutselig kjente jeg svimmelheten, og at det mørke teppet holdte på å legge seg over øynene mine. "Jeg må svime av!" ropte jeg høylytt. Da tok kjæresten min hånden sin på brystet mitt og nærmest trampet meg ned på benken igjen "Da er det best at du ligger stille!" sa sekreteren, mens den andre forsvant ut på korridoren for å hente flere rør.
"Jeg må stikke på nytt igjen" var ordene som kom ut av dama med nålen i hånden. "What? Nei! Har dere ikke nok blod? Bland det ut med vann, jeg vil ikke være her mer!" utbrøt jeg. Jeg mener det enda - til og med en baby og en liten unge er tøffere enn meg når det kommer til blodprøver.  Praktikanten kom inn på rommet igjen med fire nye glass, da var det bare å legge seg til rette igjen, brette ut armen mot sekreteren og vente på dommedagsminuttet. I dette øyeblikket hadde panikken, anstrengelsen og oppkavningen roet seg veldig mye. Jeg var mye roligere enn da jeg kom inn. 

I det jeg så at praktikanten kom inn igjen med nye reagensrør, så kjente jeg panikken stige. Den snille kjæresten min selvfølgelig, prøvde å roe meg ned. "Hold henne i hånden" sa sekreteren til praktikanten. Og praktikanten tok tak i hånden min. Problemet der var at det var ei jente med veldig tynne og smale hender, og hadde jeg klemt til, da hadde jeg mest sannsynlig knekt alle ben og brusk som fantes i hånden hennes. Det tok ikke to minutter før jeg hørte "Da var vi ferdige!", og ut forsvant praktikanten for å hente et glass vann til meg. Så snilt! Jeg reiste meg sakte opp på benken etter at plastret ble satt på, og ble sittende noen minutter før vi gikk ut. "Skal jeg betale mye for den blodprøven eller?" utbrøt jeg. "Neida, det er på huset denne gangen" sa sekreteren og forsvant ut av rommet. HEHE, tingen var jo det at jeg kastet bort to - tre reagensrør med at jeg var så anstrengt at blodet nesten stoppet - at det ikke rant ned i glassene. I korridoren stod det jo at for en blodprøve kostet det 50 kr. Men var så lykkelig da alt var over! 

Jeg må bare få si det, at jeg har hatt en opplevelse med ryggmargsprøve uten bedøvelse da jeg var fem år. Denne husker jeg som om det var i går. Derfor takler jeg ikke synet, snakket eller tanken av blodprøver, nåler eller sprøyter. Jeg bruker aldri å spøke med hva andre er redd for, fordi jeg vet hvor mye det sårer i å bli spøkt om det når det kommer til det jeg er livredd for. Jeg vil nok alltid være en baby når det kommer til sprøyter, nåler og slike ting. Men det er fordi jeg er redd det. Tror egentlig at babyer og små barn er mye tøffere enn meg når det kommer til blodprøvetaking. 

#blodprøver #gravid #sprøyteskrekk #minner #fra #fortiden 

Har du sprøyteskrekk? Har du noen beroligende tips å komme med? 

3 kommentarer

spisogspar

04.04.2015 kl.12:58

Gratulerer med barn i magen:) Huff ja kjenner meg igjen angående den nåleskrekken! Har både kastet opp og nesten besvimt flere ganger. Har heldigvis blitt bedre med årene. :-)
spisogspar: Huff :-( Tror det kommer til å gå mye bedre neste gang da!

Monica

04.04.2015 kl.16:58

Uff haha, jeg forstår deg. Har selv sprøyteskrekk og jeg er sykepleier. Jeg kan godt stikke på andre, men ingen nåler skal treffe meg. Til syvende og sist så er det bare å bite i det sute eplet, komme seg gjennom stikket og tappingen.

Jeg leste det innlegget ditt om risikosvangerskapet. Har du leiden mutasjon?

Jeg jobber nå på gyn kirurgisk avdeling og tar i mot keisersnittdamer. Jeg vil råde deg til å ikke ta keisersnitt, med mindre du absolutt MÅ. Det er høy risiko for infeksjoner i keisersnittsåret og livmoren kontraherer ikke like godt tilbake til normalen som igjen medfører høyere risiko for blødning/styrtblødning.

Babyen har heller ingenting godt av å bli tatt i mot på keiserlig vis, da babyen ikke får møte de fine bakteriene man har i skjeden. Babyen møter istedentfor skumle tarmbakterier som det er flust av på et sykehus og kan lettere utvikle astma og allergier. Babyen har også "våte lunger" etter et keisersnitt fordi h*n ikke får presset ut væske som den gjør når den passerer fødselskanalen.

Mor vil melkeproduksjonen komme i gang senere ved et keisersnitt og det vil ikke utløses noen fine hormoner som gir deg "morsfølelse/velvære" som det gjør ved en vaginal fødsel.

Hvis jeg var deg ville jeg sluttet å ta blodfortynnende 1 uke før fødselen og fått epidural. Da kjenner du nesten ingenting og forløpet går fint.

Vil bare påpeke avslutningsvis at jeg ikke har noe "i mot" keisersnitt som det kanskje virker som etter det jeg har skrevet. Jeg syns bare at om man kan unngå det så bør man det. :)

Skriv en ny kommentar

Hanne Jacobs - Gravid i Risikosvangerskap

Hanne Jacobs - Gravid i Risikosvangerskap

23, Trondheim

Mitt navn er Hanne, jeg er ei tjuetre årig jente som har blitt gravid for første gang. Er kategorisert i Høyrisiko svangerskap, og blogger derfor hovedsakelig om dette dagelig på bloggen.

Sponsing/kontakt
hjacobs.kontakt@live.no

Kategorier

Arkiv

hits